# Puteskyen ved månen

> En liten sky på nattehimmelen ønsker seg å være en pute. En myk og rolig godnatthistorie om den varme følelsen av å være akkurat der man hører hjemme.

Canonical: https://www.bedtime-stories.fun/nb/showcase/puteskyen-ved-manen
Last updated: 2026-03-02

- 3–4 år
- 4 min
- Magisk
- Forteller

## Characters

- Sam (Son)

## Story

Sam lå i senga si. Dyna var varm og myk, trukket helt opp, helt opp til haken. Puta var dunete og god, myk som en sky. Og rommet var stille. Helt, helt stille. Det eneste som hørtes, var Sams lette pust, rolig og jevn.

Sam snudde hodet sakte mot vinduet. Ute var nattehimmelen mørk og vid, like vid som et stort, dypt hav av blått. Og overalt glitret små stjerner, som bitte små lys som blunket til noen. Månen var stor og rund og gyllen, som et mildt nattlys som skinte stille og varmt over alt sammen.

Da svevde noe lite forbi på himmelen. En bitte liten sky, helt alene. Den var hvit og myk og stille som en hvisking. Den drev sakte over den vide, mørke himmelen og så litt fortapt ut... så liten blant alle de store, glitrende stjernene. Den snudde seg rundt én gang, ganske forsiktig, som om den lette etter noe.

Dypt inne i den lille skyen — slik skyer tenker, sakte og stille og mykt — fantes det et ønske. Den lille skyen ønsket seg å være myk nok til å bli en ordentlig pute. En sånn myk, dunete pute, akkurat som den under kinnet til Sam. En pute som noen kunne legge det trøtte hodet sitt på.

Og så prøvde den lille skyen. Den blåste seg opp, større og større, rund og tykk som en marshmallow. Men den svevde jo videre likevel, høyt oppe på himmelen. Så drev den ned til et stort tre og ville legge seg på greinene, helt stille... men vinden dyttet den mykt videre. Svisj, sa vinden, og den lille skyen drev av sted.

Så svevde den lille skyen forbi vinduet til Sam. Den ville sette seg i vinduskarmen og hvile der, helt stille og rolig. Den prøvde virkelig. Men skyer er nå en gang laget for å sveve. De kan ikke sette seg, og de kan ikke bli liggende. Og så drev den lille skyen stille videre, lenger og lenger, gjennom den stille natta.

Sam ble trøtt. Øynene ble tunge, tunge som små steiner. Han trykket kinnet dypere ned i den myke puta si og gjespet én gang, helt sakte. Og så gled en søvnig tanke gjennom hodet hans, stille og mykt, som et lite blad som svever gjennom lufta...

Den store, runde, lysende månen... hvilte helt mykt mot den lille skyen. Den lente seg inntil, myk og stille og tung, akkurat slik Sam lente seg inn i puta si. Den lille skyen bar månen og holdt den, helt forsiktig.

Den lille skyen hadde vært en pute hele tiden. En pute for månen. Den hadde gjort akkurat det riktige hele tiden. Den trengte ikke å bli noe annet. Den var allerede helt riktig, akkurat slik den var.

Og den lille skyen kjente det også — den varme, stille følelsen av å være akkurat der man hører hjemme. Den lette ikke lenger. Den hvilte og drev mykt av sted, og månen lente seg mykt inntil siden dens. Stjernene glitret stille rundt omkring, som om de nikket og hvisket: Ja, akkurat slik er det riktig.

Øynene til Sam gled igjen. Pusten ble langsom og rolig. Vinduet var en myk, mørk firkant full av stillhet. Ute var alt mykt og rolig og stille. Månen hvilte på den lille skyen sin. Sam hvilte på puta si. Og alt var stille. Helt stille. God natt, lille sky. God natt, Sam.

## Related

- [Hør hvordan det låter](https://www.bedtime-stories.fun/nb/showcase)
- [Stemmer](https://www.bedtime-stories.fun/nb/voices)
- [Priser](https://www.bedtime-stories.fun/nb/pricing)